Kafé Weltschmerz er innhyllet i depresjonens tåke og utenfor er det evig natt.
Folk kommer hit med et kobbel blodtørstige hunder etter seg og det er sjelden noen forlater stedet. Kafeen har alle rettigheter men bruker kun få av dem.
Ingen spør etter alternativer.
I baren serveres lindrende cocktails - 2 deler selvbedrag og 2 deler selvmedlidenhet,
på blå resept.
Åndsfrender rundt bordene, knuste hjerter klirrer i taket,
et storslott symfoni malt i grått - nyanser er kaos.
Gatene utenfor er varmere enn helvete. Mørket omkring er sortere enn satans øyne. Himmelen over er tyngre enn jorden selv. I mitt bryst henger et blylodd.
Det raser en storm i mitt hode, det gjør så jeg ikke kan smile.
Vann ligger stille, blander seg med blod.Vibrasjoner. Krise. sorg.
Jeg lukker øyne. Fortidens hvite sykler, fellesskapet. De Nepalske klumper og konsertene på de sommerlige plener. Kollektivets små lyse rom nede ved fjorden. Madrasser og bord uten bein, indisk te og røkelse. Drømmer og flukt bort fra bakgårder der vi engang bodde og trodde at friheten var annerledes og fri.
Vi ble grepet av mangel på penger, sosiale tilhørsforhold og dum kriminalitet, narkotika og politisk fravalg. Gikk hver til sitt, forlot alt det trygge for å vandre videre, feil vei. Blomster er til mer enn bryllup og begravelse, men det enset meg ikke. Det hele var en drøm, og drømmen krakelerte. Sprakk i et vell av farger og rosa minner, for deretter å samle seg til en abstrakt versjon av glemte mareritt. Og jeg glemte påny. Ofret til den hver dag.
Hjelpen var aldri langt unna. Kjørte tanketog til alle stasjoner. Kulde er et udefinerbart begrep, det eksisterer kun sammen med varme, kulde er bare mindre varmt. Men varmen forsvant. Kulden ble. Mennene og sprøytene. Morgenkaffen kan fås som injeksjon. Uten denne morgenkaffen klarte jeg ikke dagen. Ikke natten heller.
Du sparker til meg, først mens jeg står og siden når jeg ligger. Du sparker alltid i magen, fordi den er stor, feit og ulekker sier du.
På kafé Weltschmerz håner du meg og kaller meg hore. Stamgjestene ler ikke mer, de har hørt det før. Men heldigvis har du et nytt publikum i kveld.
Jeg forsøker å krabbe vekk, jeg er så liten men ingenting unngår ditt blodblikk, jeg er fanget. Du river meg i håret og flår blusen av meg. jeg forsøker å dekke meg til, men ditt blikk får armene mine til å visne langs kroppen og beina blir gele under meg. Du slår med baksiden av hånden på mine bryster i takt med musikken fra bardisken.
Jeg sleper meg hjem når kafeen stenger. Du hvisker til meg at jeg er ei forbannet hore som ikke fortjener bedre. På vei opp trappen brekker du deg nedover halsen min.
Jeg vasker først deg og legger deg i seng. Du prøver å tvinge meg til sex, men du er for full. Jeg tar av meg resten av tøyet og går ut på badet. Vasker meg forsiktig. Min kropp er øm, blå og blodig. Da jeg børster tennene ser jeg meg i speilet, kjenner meg ikke igjen. Jeg går innom boden på vei til soverommet. I verktøykassa tar jeg en skrutrekker og en kulehammer.
Jeg setter skrutrekkeren i ditt høyre øye og smeller deretter kulehammeren inn i ditt hode. Slår flere slag, sikkert hundre.
De sto langs veggen som silhuetter i lys, døde statuer. Snakket ivrig sammen. De så meg ikke, hora, der jeg sto i midten og skrek. Hørte ikke mitt skrik om hjelp, så ikke blåmerkene på kroppen eller de store røde flekkene etter hår som brutalt var revet ut.
Så jeg løftet armen og trykket av pistolen mot hode.
Små blodspruter traff silhuettene, små røde prikker som vokste seg store. Noen kremtet, sprøytehora var død.
