NOVELLER

2. verdenskrig 1 . Øst Preussen, januar 1945

Jeg lukker øynene, gjemmer meg under store sekker. Hører pappas pust og mammas gråt. Det er kaldt. Jeg har støvler på. Strømpebukse, vadmelsskjørt og to gensere. En genser som er for stor og en som er akkurat passe og den lange sorte kåpa, den med hull på armen. Jeg har ulltrøye under. Den har vært Hans sin. Støvlene også. Hans trenger dem ikke mer.
Jeg har et teppe rundt meg som vi har fått av Oma. Oma trenger det ikke mer. På hendene har jeg et stort sår fra en flis. Jeg ligger i tralla sammen med tingene våre. De vi fikk med oss. Det andre trenger vi ikke mer.

Mamma gråter. Hun gråter for Hans og for Oma. Herman sover. Jeg sover ikke, jeg har bare lukket øynene. Noen andre barn gråter. Jeg kan høre dem selv om jeg drar ullteppet over ørene. Det er ikke natt, det er dag. Flyene kommer om natten. Da gjemmer vi oss i skogen. Der er det trær. Da må vi lukke øynene så ingen ser oss. Jeg er ikke redd.

Pappa passer på oss. Hans passer på Oma. Russerne er farlige. Pappa passer på at flyene ikke ser oss. Herman gråter ikke når det kommer fly. Jeg gråter, stille, nesten uten en lyd. Herman hører ikke krigen. Jeg hører den, men er ikke redd, ikke nå.
Herman er ikke vårt barn, jeg er vårt barn. Herman er dum. Vi trenger ikke Herman. Jeg vil ikke åpne øynene.
Det er kaldt, det er vinter. Bakken er helt stiv. Stiv, hard og svart. Isen er hvit og noen steder har den røde flekker. Det er blod. Noen er døde.
Oma og Hans er døde. De trenger ikke klærne sine mer. Noen i snøen trenger ikke klærne sine heller. Pappa tar klærne. Det er en hemmelighet. Ingen ser klærne for jeg ligger på dem.
Herman sover. Mamma gråter og jeg ser ingenting for jeg har lukket øynene. Jeg hviler. Hans og Oma sover i himmelen.
Pappa skyver tralla sammen med Serafin. Serafin gråter ikke. Serafin tramper.
Jeg holder pappa i hånden, jeg går. Først sov jeg og nå går jeg. Mamma hviler. Herman kan ikke gå, han er jo bare en liten baby. Tralla er tung. Snart skal vi ut på isen. Isen er tykk.

Alle trallene skal kjøre på isen. Isen er ikke glatt men kald. Det er ingen store sprekker i den. Pappa sier vi er heldige fordi det er så kaldt. Vi snakker ikke til hverandre for pappa sier det er russere overalt og da må vi være stille, for de hører så godt. Jeg roper uten stemme og jeg synger på lat. Det ser ut som om jeg tygger. Mamma spør om jeg er sulten. Det er jeg jo ikke, jeg bare synger uten lyd. Inni meg.

Herman smiler når han ser meg. Jeg smiler og sier drittunge inni meg.
Jeg går over isen. Ingen store sprekker, bare små klare hull. Det er februar og det er bobler under isen. De skinner som diamanter i solen. Vi er på vei til et eventyrslott. Derfor måtte vi reise fra huset vårt. Vi skal bo i et slott og nå må vi gå over tusen millioner diamanter. Det gjør meg glad og jeg smiler. Pappa stopper. En prins sitter på en istrone laget av tusen diamanter. Han smiler til oss og gir pappa klærne sine. Han trenger dem ikke mer. Jeg vinker til ham.
Pappa rister meg og da mistet jeg alle diamantene jeg hadde i hånden. Pappa er dum. Diamantene ble borte.
Mamma har gitt meg en stor skje med honning. Jeg sitter i vognen. Mamma går. Pappa tramper ikke, men Serafin tramper. Herman gråter ikke, han sover. Hans og Oma er døde, prinsen også.
VI har sovet i skogen. Jeg har sovet mellom pappa og mamma. Herman sov i hele går og han sover ennå. Jeg har kjent på han. Han er ikke sulten, bare kald. Alle vognene sov i skogen i natt, med lukkede øyne.
Pappa går for å hente varmt vann fra bålet. Vi skal spise grøt. Oma og Hans sover i himmelen. De er døde. De trenger vi ikke mer. Mamma gir meg et halvt eple. Spis sier hun med øynene. Pappa kommer med varmt vann og mamma vekker Herman. Herman vil ikke våkne. Pappa tar Herman bort til en dame. Damen tar han med inn i skogen. Pappa gir bort klærne til Herman. Mamma gråter og jeg spiser eple. Pappa bokser hendene sine i tralla. Hans og Oma skal passe på Herman oppe i himmelen. Mamma gråter ikke mer, hun bare rydder. Jeg gråter litt uten en lyd.

Mamma, pappa, Serafin og jeg går på flere tusen millioner diamanter på isen. En vogn går først, så går tre taller, vi og bak oss går det noen traller til. Hesten vår heter Serafin. Herman, lillebroren min er død. Alle stopper.

Jeg spør mamma om jeg heter noe annet, mamma rister på hodet og sier at jeg skal være stille. Mamma er dum. Vi trenger henne ikke. Jeg gråter og vil at mamma skal gi meg en klem. Hun stryker meg over kinnet mitt og sier hysj. Mamma er god. Serafin tisser.
Pappa prater med noen menn. Pappas har en svart hårtust foran, den hopper opp og ned. Han er sint, hele ansiktet hans blir en rund ball uten luft, men full av rynker. Mennene sier at pappa har råd til å ta båten. Pappa vil ikke ta noen båt og gir en brun skinnpung til en av mennene. Mannen takker og han klemmer mamma og meg. Takker oss i hånden. Konen hans skal ha en unge til. De har mange fra før, minst seks stykker. Mamma og pappa har bare meg, før hadde de Herman også.
Vi går. Bak oss går tre traller til. Noen går utover isen, de skal ta båt. Mamma gråter men jeg gråter ikke, jeg bare fryser. Fly.
“Det kommer fly” roper noen
Pappa bråsnur tralla og vi løper inn mot skogen. Flyene slipper hull i isen. Pappa roper at vi skal legge oss ned bak noen steiner. Mamma og jeg springer mot steinene og hiver oss ned bak dem. En mann hjelper pappa inn i skogen med Serafin. Tralla blir stående igjen i skogkanten. Et barn gråter. Mamma hysjer på meg og pappa legger seg nesten oppå meg. Klemmer meg nesten flat. Jeg vil ikke se.

Det er stille. Flyene er borte.
Noen trenger ikke vognen sin mer, så vi får ny vogn og en hest til. Pappa sier at hesten heter Peter. Serafin ble glad.
Jeg har sovet. Mamma gir meg varm te med honning. Den hadde vi med oss hjemmefra. Den fant vi i fjor. Honningen kommer fra biene. De har den i huset sitt. Vi har reist fra huset vårt. Vi skal vestover. Pappa er borte. Mamma sier han snakker med noen. Båten har sunket og nesten alle passasjerene er døde. Mamma og jeg legger tingene våre inn i den nye vognen. Nå slipper vi å gå, for vi har to hester, Serafin og Peter.
Vi kjører på en vei inne i skogen. De andre har gått hjem til seg. Russerne tar alle tyskerne som blir igjen hjemme der vi bodde før. Derfor måtte vi reise vestover. Til et nytt sted å bo. Pappa sier vi er heldige. Mamma gråter. Jeg gråter ikke.
Pappa stopper. Det sitter en skogsprins i veikanten. Han smiler til oss. Han sier til meg at vi får lov til å kjøre på veien. Han gir oss klærne sine. Han trenger dem ikke mer, og han gir pappa en klokke i gull med lang snor. Jeg vinker til han når vi drar. Jeg gråter.

Pappa stopper vognen vår utenfor et hus. Pappa banker på og hilser med begge hendene på mannen som kommer ut. Pappa og mannen har jobbet sammen før på kontoret hjemme i Breslau. Mannen flyktet med familien sin lenge før oss. Pappa gir han klokken og mannen gir pappa en nøkkel og et papir. Pappa smiler. Mamma smiler og gråter på en gang. Vi kjører
Mamma har mistet fargen i ansiktet. Kanskje hun har lagt den igjen på veien. Hun hadde den før, det er jeg sikker på. Vi har fått nytt hus. Tre rom og en utedo. Rundt huset er det en hage. Der kan man plante blomster til våren. Jeg vil gå barbeint. Mamma sier jeg må vente.

M