21. FEBRUAR 1941 II
Jeg våknet med et rykk. Lukket opp øynene og så rett opp i et falmet tak. Det var gult med store flekker og så ut som det hadde hatt vannlekkasje for ikke lenge siden. Jeg lot blikket gli over taket og ned langs veggen ved vinduet. Veggene var mørkegule. I vinduet sto en stor potteplante. Foran vinduet hang det grønnrutete gardiner, og en sort blendingsgardin var trukket helt opp slik at solen kunne besøke rommet. Men det var ingen sol.
Jeg lå litt for å summe meg. Lukket øynene igjen og holdt dem lukket. Lydene utenfor fortalte meg at det var dag. Biler kjørte i gata og jeg kunne høre barn som ropte på hverandre.
Jeg åpnet øynene igjen og håpet på at jeg skulle våkne i et annet rom, et rom jeg kjente. Hjemme.
Dyna jeg hadde over meg var tung. Det kunne knapt nok kalles en dyne, mer et dynetrekk med et ullteppe i. Senga hadde sett sine beste dager, den var grønn og i jern. Jeg kjente etter i ryggen. Madrassen var humpete og hadde dype søkk i seg. Hvor var jeg?
Ved siden av sengen sto det en grønn stol. På stolen lå det et blått prikkete langt skjørt, en hvit bluse med pyntekrage og et par hvite strømper.
Jeg reiste meg forsiktig opp av sengen, gikk bort og tok på meg klærne som lå der. Kanskje søvnen hadde gjort meg så sløv at jeg ikke husket hvor jeg var? Kanskje alt var helt normalt. Kanskje.
Det var to vinduer i rommet, jeg gikk bort å kikket ut av det ene. Jeg så ned i en bakgård. En skitten gammel bakgård. Husene rundt var ikke høyere enn fem eller seks etasjer. Noen av vinduene var lukket med skodde, andre med blendingsgardiner. På gårdsplassen var det brostein, og i et skur sto det en rød sykkel.
Jeg snudde hodet langsomt mot døra. Det hang en brun strikkejakke der. Jeg tok den på meg, og åpnet døra. Den knirket.
Jeg kom ut i en smal gang som førte ned til en trapp. Trappen sluttet i den etasjen jeg sto, så jeg tok et godt tak i rekkverket og tok et skritt ut i luften. I det jeg skulle sette foten ned hørtes et brak fra etasjen under. Så skritt. Mange skritt og noen flere smell i dører.
“Anna, du må skynde deg!”
Nederst i trappe-enden sto ei jente og ropte på meg. Hun virket glad og irritert på en gang. “Skynd deg da Anna. Bryllupet. Har du glemt bryllupet?”
Jeg tok noen raske skritt nedover. Bryllupet? Jeg visste ikke at det var bryllup i dag. Jeg visste ikke at noen jeg kjente skulle gifte seg. Jeg kjente ikke denne jenta som ropte på meg og som viste navnet mitt. Jeg hadde aldri vært i dette skrøpelige huset før. Aldri gått i denne trappen eller hatt på meg disse gamle klærne. Ingenting husket jeg. Jeg var helt ny her og hun viste hvem jeg var.
Jeg sto i gangen og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg si fra at det hadde skjedd en missforståelse? Noe hadde hendt. Noe som var helt feil.
Døra gikk opp. En mann kikket ut i gangen. Han var gammel og hadde en stokk som han støttet seg på.
“Eva og Anna, der er dere jo. Kan dere bære disse bøkene for meg. Det er en stor dag i dag. Husk det.”
Jeg kikket bort på jenta. Hun het vist Eva. Eva tok på seg skoene og slang to brune, utgåtte sko over til meg.
“Ta på deg Anna, ta på deg!”
“Ja” sa jeg og tok på meg skoene. De passet. Hvordan kunne de som bodde her vite at jeg brukte den størrelsen i sko. Hvordan?
Eva lukket opp døra og dro meg i jakke-ermet. Vi gikk ut i bakgården. Det var vannpytter der, det hadde vel regnet om natta. Jeg slakket litt etter, ville ikke få vann på disse ubrukelige skoene. De var slitte og de hadde antagelig ikke sett skofett på mange år. Eva dro meg med, ba meg om å sette opp farta.
Vi løp ut gjennom porten og nedover en humpete gate. Jeg kikket meg rundt. Alt virket så gammelt. Det var som å være på besøk i en historiebok jeg husket jeg leste på ungdomsskolen.
Veien var ødelagt. Det var vanskelig å ikke snuble når en sprang. Nederst i gata var det en slags park. Det var gras på bakken, men den var mer grå enn grønn. Det var noen benker der og en slags inngangsport med blomster rundt. Det var fullt av folk i parken, mange unger med blomster i hendene. Guttene og mennene hadde på seg små hodeplagg som lignet servietter. En heklet serviett. Noen av mennene hadde sorte kjoler og korte hvite heklede kjortler over. De hadde kort hår og to lange krøller som hang nedover kinnet deres. En av mennene smilte til meg. Klappet meg forsiktig på hodet.
“Har du sovet for lenge i dag Anna? Du ser både trøtt og forvirret ut.”
Han hadde rett, jeg var forvirret. Jeg forsto ingenting. Jeg kjente ingen, kjente meg ikke igjen i gata og ikke i denne tiden heller. Men alle kjente meg.
“Eva, hva skjer” hvisket jeg. “Hvor er vi, Eva ?”
Eva kikket på meg og begynte å le.
“Men Anna da, du er jo her hjemme i Eifelstrasse og i dag er det bryllup. Magda og Hans skal gifte seg “.
Hjemme i Eifelstrasse tenkte jeg. Det var helt feil. Jeg bodde ikke i noen Eifelstrasse. Jeg bodde i Dåpanveien i Norge. Dette var ikke Norge, dette var Tyskland. Noe foregikk som jeg ikke hadde kontroll over.
Eva dro meg etter seg helt bort til den lille parken og dyttet meg med kraft ned på en benk. Så tok hun meg i hendene og holdt meg fast. Hun smilte over hele ansiktet og hadde røde roser i kinnene. Fy, det var kaldt også. Kaldt og vått i lufta.
Det kom en prosesjon gående opp langs parken. Foran gikk en gutt i kjole med en stav i hånden. Bak han gikk en eldre mann. Jeg gikk ut ifra at det var presten. Han hadde to små krøller på siden av kinnet og en alvorlig mine i ansiktet. Bak han igjen kom det en ung gutt og en ung jente.
“Se Anna, se der er de! Er de ikke vakre?” ropte Eva
Jeg så ikke særlig mye vakkert i dem. Jenta hadde ikke brudekjole engang. At noen ønsket å gifte seg i en grå vadmelskåpe og med to enkle gule blomster til.
Jeg skvatt til. Noe minnet meg om at jeg var på feil sted og i feil tid.
“Eva, sa jeg, Hør på meg. Hvilken dag er det i dag? “
“Det er lørdag. Hvordan det?” sa Eva
“Ja, men hvilket årstall?” ropte jeg til henne.
Hun kikket på meg og brøt ut i en hikstende latter.
“Vet du ikke det, Anna?” sa hun “Det er lørdag 25 . Februar 1939 “.
Hjertet mitt hoppet over noen slag før det startet igjen. Hørte jeg riktig? Dette måtte være en drøm. Jeg kløp meg i armen og beit meg i tunga. Nei, det gjorde vondt.
Men hva gjorde jeg her midt i Tyskland i krigen? Jeg var jo ikke engang født under andre verdenskrig. Mammaen min var, men ikke jeg. Og nå var jeg midt oppi den, i et jødisk kvartal på et ukjent sted. Det var ikke et sted man burde være.
“Anna, hva er det med deg, du ser så blek ut? Føler du deg ikke bra?” spurte Eva med bekymring i stemmen.
Nei jeg følte meg ikke bra.
“Eva, noe merkelig har hendt. Jeg skulle ikke være her, jeg aner ikke hvorfor jeg er her. Jeg kommer fra en annen tid. Jeg var ikke engang født under krigen. Eva, det har skjedd noe.“
Jeg stokket ordene og glemte nesten å puste. Jeg begynte å hoste og det rant en tåre nedover kinnet mitt.
Eva strøk meg over ryggen. Hun kikket på meg med et underlig blikk. Som om hun hørte etter, men ikke var nok tilstede til at hun forsto hva jeg sa.
“Anna, du har nok hatt en dårlig natt. Det går over. Jeg kjenner deg. Du er den samme som jeg kjente i går og dagen før der igjen. Det er ingenting å være redd for. Vi har det bra. Vi bor i en vakker gate i Berlin. Her er det trivelige naboer og ganske mange kjekke gutter.”
Hun strøk meg på ryggen når hun sa det. Men jeg så at hun likevel kikket skeptisk på meg, som om hun trodde at det hadde rablet for meg.
Presten i brudefølget begynte å snakke. Jeg forsto ingenting og gikk ut fra at han snakket et slags jødisk prestespråk.
Anna hadde dratt meg med bort til de andre menneskene som dannet en liten krets rundt brudeparet.
“Eva, se på meg,” sa jeg “ Mot min vilje har jeg havvnet i 2. Verdenskrig. Jeg kommer ikke herifra. Jeg er egentlig fra en annen tid. Jeg lever i år 2006. Alt dette skjer før jeg egentlig er født. Forstår du Anna, forstår du?”
Jeg stirret rett inn i de blåe øynene hennes når jeg sa det. De glitret. Hun hørte, men ikke på meg. Hun var i bryllup. Jeg var i fortvilelsens land. Hun la hodet på skakke og sukket.
“Anna, du er ikke sann. Du har en altfor livlig fantasi,” sa hun med et smil om munnen.
Det hørtes et forferdelig smell i enden av gata. Motorbrølende lastebiler sneik seg fremover mot oss. Det virket som om de skulle spise oss langsomt. Presten sluttet å snakke og kikket utover forsamlingen. Han stusset litt, så fortsatte han i et større tempo enn tideligere. Ville bli ferdig med seremonien før lastebilene kom borte til oss.
Eva tok tak i armen min.
“Se Anna, tyskerne kommer” sa hun.
Jeg snudde meg og kikket bakover. Det kom ikke bare en lastebil, men åtte stykker. Det kom to militærbiler og noen motorsykler også. De ble ført an av en motorsykkel med sidevogn. I sidevogna satt en mann, tungt dekorert med gevær. Han hadde en sigar i munnen og på den ene øyet hadde han en glassbrille. Han så ikke ut som om han kom for å ønske brudeparet lykke til.
“Eva, dette er farlig. Tyskerne skal utrydde alle jødene i hele Europa,” hvisket jeg til henne.
Hun kikket opp på meg, men rakk ikke å si noe for nå trakk mannen forrest i bilkortesjen fram en ropert. Han ropte at ingen skulle få panikk. De var kommet for å flytte alle beboerne i gata til en ny gate. Der var det mye finere, og husene var større. De skulle flytte dem til en bedre bydel å bo i.
Presten fortsatte handlingen sin og sluttet med et høyt “maseltow”. Det klirret i en glass-skål ett eller annet sted i menneskemengden. Lastebilene sneglet seg mot oss der vi sto, nesten som forsteinet. Ingen løp og ingen sa et ord. Alle sto og lot ordene synke inn i seg.
Jeg kjente panikken komme krypende. Ville rope ut at de måtte løpe å gjemme seg. Dette var en felle, det var så klart en felle. Tyskerne hatet jøder. De ville ikke gi dem en ny bydel å bo i. Jødene skulle fraktes bort.
Jeg tok tak i Eva.
“Eva, hør på meg. Det er en felle. Tyskerne skal utrydde dere. Dere kommer til å dø. Tyskerne tok livet av nesten 6 millioner jøder under 2. Verdenskrig. Du må høre på meg. Dette er en felle. “
Eva hørte ikke etter, bare holdt meg i jakke armen. På den ene siden av ansiktet hennes ville ikke gleden over bryllupet gi slipp, og på den andre siden av ansiktet hennes så jeg alvoret. Hun trodde meg ikke, det kunne jeg se, men hun stusset over militærbilene og de tyske soldatene med maskingeværene som kom mot oss. Jeg kunne se at hun tenkte. Men leppene hennes forble stumme. Det kom ingen ord eller lyder ut av dem.
Nå skjedde ting veldig fort. Menneskemengden ble delt i tre grupper. Menn og gutter i en kø, kvinner og barn i en annen, og bare kvinner i en tredje.
Tyskerne holdt hunder i bånd som glefset og bjeffet. De hoppet oppover kjolene våre hvis vi ikke gikk riktig. Barn under 15 år ble dyttet sammen med mor og småbarn. Eva holdt fast i meg og dro meg med seg mot de andre barna. I det minste fant jeg ut at jeg var et barn. Et jødiskt barn som kanskje kom til å dø før dagen var omme.
Jeg ville rope til Eva, men klarte det ikke. Tyskeren som ledet militærere sto med roperten og ropte ut at ingen måtte få panikk. Dette skulle bli så fint. Alle møblene og klærne vi ikke rakk å få med oss skulle bli sendt etter. Noen hadde begynt å pakke sakene våre nå. Vi skulle bare ta det med ro.
Småbarn gråt og kvinner ropte til mennene sine. Ingen skulle være redde. Det var sikkert bare en missforståelse. De skulle bare bli flyttet til en bedre gate å bo i. Tyskerne var ikke dumme, de forsto at alle i Eifelstrasse ønsket større leiligheter med grasplener rundt.
“Eva” sa jeg “Eva, vi må ikke miste hverandre. Jeg kan ikke klare meg uten deg. De skal drepe oss. Tyskerne skal putte oss i konsentrasjonsleirer og drepe oss.“
Jeg gråt når jeg sa det, men Eva hørte ikke. Hun var for opptatt med å holde seg på beina og holde armen min. I den andre hånden hadde hun to gule blomster. Hun skulle ha gitt dem til brudeparet, men nå holdt hun i dem som for å finne trøst. Som for å finne støtte.
Eva og jeg ble dyttet opp på lastebilplanet sammen med kvinner og barn. Vi var alt for mange der, sikkert seksti stykker. Tyskerne låste planet etter oss og trakk presenningen halvveis ned, så det var umulig å komme seg av lasteplanen igjen. Det var for høyt å hoppe.
Dette hadde jeg lest om. Jeg hadde lest om hvordan jødene ble fraktet til konsentrasjonsleire i hele Tyskland. Bergen - Belsen var en av dem. Jeg hadde lest om det i historietimene på Brunla, og nå satt jeg midt oppi det. Satt sammen med jøder på en lastebilplan et sted i Berlin på vei til dødens leir.
Jeg kjente et skrik velte seg oppover. Det begynte langt nede i magen. Stanget seg oppover langs mellomgulvet. Presset seg inn i lungene. Opp i halsen og inn i munnhulen min. Det var alt for stort til at jeg kunne holde det inne. Jeg åpnet munnen for å slippe det ut. Tok brølesats, men det kom ikke. Jeg bare gispet etter luft. Som om jeg hadde holdt meg for lenge under vann og ikke klarte å nå opp til overflaten før siste rest oksygen gikk ut av lungene mine.
Men tårene rakk fram til over leppene. Jeg gråt. Det kom i voldsomme hikst. Jeg klarte ikke å tenke på annet enn at jeg måtte våkne. Dette var en drøm. Dette skjedde ikke. Jeg hadde vært snill jente. Jeg hadde aldri vært ekkel mot noen. Jeg hadde aldri vært sympatisør for nazi tyskerne. Jeg hatet 2. Verdenskrig. Noe var forferdelig galt og jeg klarte ikke å kontrollere det. Eva trykket hodet mitt inn mot brystet sitt. Hun strøk meg over kinnet. Hysjet på meg. Vugget meg sakte frem og tilbake. Jeg falt inn i vuggerytmen. Dette trygge, som jeg husker mamma gjorde med meg når jeg var liten. Ikke gråt, pleide hun si til meg. Det går bra.
Men dette kom ikke til å gå bra. Jeg hadde jo lest om det på skolen. Jeg hadde hørt om det på TV. Vi snakket ofte om det hjemme, at folk ikke hadde lært av 2. Verdenskrig. De kriget og drepte hverandre fremdeles, som om ingenting hadde hendt.
Og nå, var jeg mitt i det. Jeg satt på et lasteplan fylt med kvinner og barn på vei til en konsentrasjonsleier. Ingen av kvinnene på lasteplanet trodde lenger på at de skulle flyttes over til en bedre bodel i Berlin. Alvoret hadde kommet og nappet dem i yterplaggene. Dette var alvor. Ingen visste hvor det bar hen. Det var kaldt på planet. Vi sto tett inntil hverandre for å holde på varmen. Noen hadde forsøkt å sette seg ned på gulvet. Bilen humpet og det var ingenting å holde seg fast i. Spedbarn gråt. Noen var sultne, andre var bare redde. De fleste var redde. Men ingen sa noe særlig. Det var ikke tid for ord. Bare tid for å tenke. Det kjentes som om lastebilen kjørte i runder. Som om den var hvileløs. Vi kjørte forbi samme lyktestolper flere ganger. Samme rødmalte hus, og samme dumper i veien.
Det ble mørkt ute og etter mange timers kjøring stoppet lastebilen med et brått rykk. Mange av oss falt overende. Småbarna gråt igjen. Noen dro vekk presenningen fra lastebiltaket. Mørket hadde ikke sluppet helt. Det var tåkete og fuktig i luften. Og kaldt. En intens bitende kulde.
Med et brak ble lastebil-lemmen åpnet. Menn med grønne uniformer og maskingevær begynte å dra oss ned av lasteplanet. Eva falt i søla og jeg fikk dratt henne opp igjen. Hun var blek i ansiktet, voksaktig. Redselen i blikket hennes slo meg nesten overende. Hun var redd. Jeg også.
Vi ble beordret bort til en åpen slette. Det så ut som en fotballbane, men det var ikke gress der, bare masse søle og store vanndammer. Litt lengre inne på plassen var en port. På porten sto Oranienburg, KZ Sachsenhausen.
Jeg har lest om dette stedet, vi var utenfor Berlin. Dette var Heinrich Himler sitt mest moderne konsentrasjonsleier fra 1939 til 1945. Og nå sto jeg utenfor porten, den 26. Februar 1939.
Jeg fulgte de andre. Vi gikk to og to sammen, etter hverandre. Kvinner, barn og unge jenter. Jeg holdt Eva godt i hånden, ville ikke miste henne. Ville holde henne fast til meg. Vi måtte ikke komme bort fra hverandre.
Det var vanskelig å gå i søla. Skoene sank ned og jeg kjente at strømpene mine var våte. Men jeg var ikke kald. Frøs ikke, i alle fall ikke fra kulden. Jeg var redd. Veldig redd. Jeg prøvde å grave frem gammel skolekunnskap. Hva visste jeg om Sachsenhausen?
Jeg husket at 100.000 mennesker ble drept der, og at fangene kom fra minst 40 nasjoner. Kom jeg til å bli en av dem?
Eva rykket i armen min. Vi måtte stoppe. Her var en ny oppstillingsplass. Vi skulle deles igjen. Jeg grep Eva enda fastere i armen.
Kvinner og barn skulle deles. Barn over tolv år var kvinner, barn under tolv var barn.
Småbarn hylte etter mødrene sine, og mødre knakk sammen i krampegråt. Tyske militærkvinner reiv småbarna ut av armene deres. Dro dem med seg. Menn i grønne uniformer slepte mødre med seg etter armene langs søla. Det var vondt å se på.
Eva og jeg ble plassert sammen med de kvinnene som ikke hadde barn og dyttet inn i en garasje-lignende bygning. Her fikk vi ordre om å kle av oss. Vi skulle vaskes, klippes og få nye klær. Smykker og penger måtte vi legge i en stor bøtte som ble rullet rundt.
Det var fanger som tok klærne våre. Trøtte fanger. Magre kvinner uten liv i øynene. Jeg holdt meg til Eva, og hun holdt i meg. Vi snakket ikke. Ingen snakket. Hørte bare føtter som ble slept rundt. Tunge føtter på magre mennesker.
Eva gråt stille når de lange flettene hennes ble klippet over. Jeg hadde kort hår fra før, så jeg bare ventet. Ventet på at de slu saksene skulle klippe av meg det korte håret mitt. Lage fangefrisyre ut av håret mitt, så jeg ble seende ut som alle de andre her inne. Jeg tenkte ikke på håret. Jeg lurte på om jeg kom til å overleve. Lurte på om jeg kom til å bli gasset i hjel. Hva kom til å skje?
Jeg fikk beholde skoene. De var vel så slitte at ingen hadde behov for dem. Sokkene fikk jeg også ha. Skjørtet og strikkejakka måtte jeg levere. Jeg fikk utdelt en lang grå kjole og et par brune bukser som var alt for store. Siden jeg hadde et arr i hodet, fikk jeg en lue. Arret så stygt ut, sa de.
Jeg husker jeg fikk arret da jeg gikk i 3. Klasse og skulle skli baklengs nedover sklia på barneskolen. Jeg fikk alt for stor fart og traff en stein. Det gjorde veldig vondt, og på legevakta i Larvik orket de ikke å sy såret, fordi jeg skreik så fælt. Jeg ble litt varm og glad når jeg tenkte på det. Det var hjemme. Det var der jeg levde. Dette måtte være en drøm.
En virkelighetsdrøm som har satt meg 25 år tilbake i alder og 67 år tilbake i tid. Hvorfor må jeg oppleve 2. Verdenskrig. Er det noe jeg har oversett? Er det noen som prøver å fortelle meg noe?
Igjen kjenner jeg brølet nede i magen på vei oppover men den kommer ikke lengre enn til lungene.
Jeg ser etter Eva, hun står foroverbøyd og knyter på seg sko. Hun fikk sko, hun burde fått støvler. Det er ikke sko vær ute og ikke er det særlig lurt å gå med sko ute på denne sølete plassen heller.
“Anna” spør Eva stille “Hva sa du om Tyskerne? Du sa at Tyskerne drepte 6 millioner jøder under 2. Verdenskrig. Hvordan kan du vite det?”
Hun kikket på meg med fuktige øyne. Litt anklagende. Hun hadde rukket å høre hva jeg sa likevel. Hun hadde ikke bare latt det gå forbi seg uten å feste noe til det.
Vi satt på en madrass helt underst i en køyeseng. Vi var heldige og fikk lov å dele denne med fire andre. Køyesengene har tre senger i høyden, men de fleste ligger på gulvet eller sitter inntil hverandre langs veggene. Vi har kommet inn i brakke 3. Her skal vi bo inntil videre. Det er sikkert 100 kvinner og ungdommer her. Men ingen småbarn. Noen fortalte at småbarna er adoptert vekk. Jeg tror de er døde. Gasset i hjel alle sammen.
“Jeg bare vet det, Eva “ hvisket jeg.
“Jeg kommer fra Norge. Jeg lever i Norge i år 2006, og kan ikke forstå hvorfor jeg har havnet her, men det må bety noe. Kanskje jeg skal passe på deg, eller kanskje verdens historien har noe den skulle sagt til meg som jeg må lære, jeg aner ikke”.
Jeg kjente tårene begynte å varme smale striper på kinnet mitt. Endelig klarte jeg å gråte. Endelig klarte jeg å slippe ut fortvilelsen som hadde bygget seg opp i meg det siste døgnet. Jeg satt her med Eva i en konsentrasjonsleier uten å forstå. Ingen her forsto hvorfor de var her, jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg var i dette århundre. I denne krigen. I dette landet.
Eva la hodet på skulderen min.
“Fortell meg om der du kommer fra “ sa hun med en rolig stemme.
Jeg fortalte om Larvik, om fjorden og om Peter Wessel. Fortalte om hvor deilig det var å gå barbeint på svaberga om sommeren og kjenne smaken av saltvann rundt munnen etter en svømmetur ved Rakke. Jeg fortalte om blomstene man kunne plukke langs veien og om markjordbærene som var så søte i munnen. Og hvor vanskelig det var å vente med å plukke dem til de var helt modne.
Jeg lukket øynene, kjente varmen fra sola. Luktet solkrem med kokos i nesa, hørte vennene mine i bakgrunnen. Mammaen min som kom med kaldt drikke, lille baby som krabbet rundt på graset. Pølser. Pappa grillet pølser.
Slik satt vi lenge. Med kinnene inntil hverandre. Eva nesten sov i min drøm. Jeg gløttet på øynene og de andre kvinnene i brakka kikket mot meg med sløret blikk. Min historie fikk oss til å glemme kulden, sulten, angsten og den skitne grå dagen i en brakke under 2. Verdenskrig. Vi hadde ingen fremtid og ingen historie, alt var bare her og nå.
På et tidspunkt sovnet jeg, tett inntil Eva. Vi delte et lite, slitt ullteppe. Men jeg var ikke kald. Jeg hadde sommer i nesa, Norsk sommer.
Morgenen kom brått på oss. Det var fremdeles mørkt ute da det kom flere tyske soldater inn. De ropte inspeksjon. Vi stablet oss opp på beina, rakk ikke å ta på klær. Vi bare holdt teppet rundt oss for ikke å stå i undertøyet.
En mannstemme brølte ut at vi hadde tre minutter til å kle på oss. Vi skulle ut og arbeide. De som ikke var i stand til å arbeide fikk gjøre seg i stand.
Eva hostet hele tiden nå. Hun hadde blitt så kald en dag vi var ute og jobbet på et jorde. Siden hostet hun opp blod, frisk blod. Nå hostet hun opp brune slimklatter. Jeg var redd for at hun skulle dø fra meg. La meg bli igjen her, før jeg i det hele tatt var født.
Det hadde blitt et slags innslag at jeg hver kveld fortalte om min verden. Jeg visste at mange av kvinnene trodde jeg hadde klikket, men de ville allikevel ha en historie. Det hjalp dem å glemme, sa de. Glemme jobb, slit, sult og kulde.
I dag er det den 15. November 1941. Jeg så datoen da jeg kikket på en tysk avis som lå i vaktrommet.Det er blitt november. Oktober hadde vært fryktelig. Flere tusen russiske krigsfanger ble skutt her i oktober. Det snakkes om rundt 12.000 stykker.
Det kommer lastebiler hver natt, og noen ettermiddager når vi kommer hjem fra jordene er brakka fylt med nye ansikter. De gamle kommer aldri tilbake. De som ikke dør av kulde og sult blir gasset. Jeg orker ikke tanken på det.
Det kom snø i natt.
Vi er på vei bort for å grave i jorden. Eller hakke i snøen. Det ligger et tynt hardt snø og islag over jordet, der vi skal grave ut vei. Europavei.
“Du, du som hoster. Kom med meg !”
En stemme brøler bort til Eva der hun står halvbøyd over hakken sin og prøver å få løs is og store steiner.
En tysk militær kommer bort og river i jakken hennes. Så snur han seg og går bort til to andre grønnkledde vakter og ber dem skrive opp Eva. Jeg får panikk.
Hva skal de med Eva? Skal Eva dø fordi hun er syk?
Jeg skynder meg bort til Eva og river av henne hodetørkleet og dytter henne vekk. Tyskerne ser det ikke. Eva detter bakover og holder seg for hodet.
Jeg later som om jeg hoster og kjenner to sterke armer som løfter meg halvveis over bakken og sleper seg med meg.
Fortvilet søker jeg Evas øyne og finner dem. Hun hyler.
“Anna! Kom tilbake, kom tilbake!”.
Jeg svarer at det blir bra. Jeg kommer tilbake, hun skal ikke være redd, ikke gråte. Jeg skal passe på henne. Hun må ikke gråte. Jeg roper til jeg ikke kan se henne mer. Til hun bare er en prikk sammen med andre prikker.
Jeg blir tatt med inn i en liten hytte sammen med fem andre unge kvinner og to eldre damer. Vi blir kledd av til beinet. Så dytter de oss inn i en dusj.
Vannet i dusjen er kaldt, men det gjør ikke noe. Jeg er varm helt innerst i meg. Jeg er varm i hjertet, det føles i alle fall sånn. Etterpå dyttes vi inn i et større mørkt rom. Døren boltes bak oss. Dette er slutten, tenker jeg. Nå er jeg snart ikke mer.
“Hallo, skal du sove til i morgen eller?”
Jeg våkner av at noen drar av meg dyna. Kikker opp i to mørke brune øyne jeg har sett en million ganger før.
“Mamma!” sier jeg trøtt og snur meg med ansiktet inn i puta igjen. Mamma, tenker jeg. Det var mamma.
“Mamma! Hva i alle dager gjør du her?” sier jeg med en undring i stemmen.
“Hva jeg gjør her? Jeg har ringt deg tretten ganger siden i dag tidlig, og nå måtte jeg komme for å se om det hadde skjedd deg noe. Husker du ikke at du skal møte tante Eva i dag? Hun kommer jo med ferja fra Tyskland.”
Visst faen, det hadde jeg glemt. Jeg krøker meg opp av senga og inn på badet. Klærne ligger klare fra kvelden før, så det er bare å tre de på seg. Jeg spiser en raskt knekkebrød frokost og hiver på meg sko og jakke. Setter meg inn i bilen og kjører til ferja.
Vel parkert går jeg bortover strandpromenaden. Tante Eva står gammel og grå og venter med to store kofferter ved siden av seg. I hånden har hun en gave. Jeg gjetter på at den er til meg. Så pass godt kjenner jeg henne, og hun vet at pakkene mine aldri behøver å være store eller dyre, bare sånne små koselige.
Vi snakker i munnen på hverandre hele veien opp til Dåpanveien, det er et halvt år siden sist vi så hverandre. I bilen gir hun meg pakken. Hun ber meg om åpne den med en gang, før vi går inn til mamma og pappa.
Jeg åpner pakken. Den inneholder ett svart hvitt fotografi av to unge jenter. Tante Eva kjenner jeg igjen med en gang. Hun ligner seg selv på en prikk. Men hvem er den andre?
“Det var bestevenninnen min det” forteller tante. “Hun het Anna, og jeg savner henne så. Hun døde i konsentrasjonsleiren Sachenhausen utenfor Berlin. Jeg husker det som om det skjedde nå nettopp. Hun døde i november 1941. Hun tok min plass og endte blant de døde!”.
M
