ET POETISK UNDERVEIS
PROSA
“Livet er en kunst, og den er ikke alltid til å forstå “
“Men jeg elsker deg jo “ hvisker jeg stille, mens jeg holder hjertet ditt forsiktig mellom blodige hender. Tanker på hvor lenge ennå, før det er så gjennomherdet at det ikke går i stykker hver gang jeg mister det.
Du ser på meg, så nordisk nobel, som i en midtsommernatts drøm, og jeg lar det leve. Helt ut.
Duggens dråper legger seg på bladene og hvitvinsglasset stilles i solens lys. Fire svarte edderkopper danser i mitt tankespinn. Igjen går jeg tur med døden, han vil allerhelst slippe.
Jeg svømmer i elver skapt av døende kjempers tårer. Iskalde sjøer som henter glemselens bølger fra kyster som skapes i drømmen før daggry. Jeg ser smerten bevege seg mot horisonten, mulig å bestige. Forsøker å spre vingene ut, men de er bare forkullede greiner. En hilsen fra en brennende sol.
Sanger fra dødens bok kjærtegner min sjel og etterlater dype sår. Nattens disete forheng flyter ut og spres i morgentåken. Og jeg unnslipper nuet igjen, men fangers i fortidens spindelnett.
Et liv opp mot en hudløs himmel. Det er jo også å leve.
Biter merker i at det siste året har vært hardt. Når jeg speiler meg, er det noe rart med min kroppsbygning. Det har blitt mer kompakt, kortere. Jeg går hånd i hånd med døden. Jeg ville enormt gjerne vært død, men stillingen var besatt. For går man i dødens fotspor tråkker man vel ikke noen på tærne?
Sentrifugerende hjerner i vaskemaskinenes tomrom. En virkelighet kollapset og brutt ned til fysiske detaljer som drives fra hverandre. En hunds tunge i øret på en pelikan.
Verden eksploderte og morgenen ble sort, evig natt, under himmelens blåsebelg.
Frittsvevende hender klapper, beveger seg i takt. En gang i mellom peker de fingrer ned i havet og blir bitt i neglene av muslinger. Det forteller meg at jeg er våken, skrivende og drømmende, men våken.
Du nevner ordet honning. Mine lepper slipper dine og jeg lar tungen gli over for å kjenne ettersmak. “Jo, du har rett” sier jeg. “Det smaker faktisk bistikk og sommertid”. Så kysser du meg lenge. “Jordbær” sier du.
For alt i alt er det jo bare ord som flyter fra min munn. Kulepennen, hodet og kroppen er bare en del av vokabularet. Når jeg krøller papiret sammen forlates langsomt tankenes melankolske tørke.
Rollen er medfødt, overspilt. Dårenes diva realiserer seg selv uten realitetssans. Alt for nærtagende for oppmerksomhetens skyld, en martyr til selvvalgt kors. Men jeg fortsetter. Står på en øy i havgapet mens sjøen spruter steilt mot himmelen. Står der i vannkanten og venter til stormen finner meg.
Jeg har et ekstra lag hud ovenpå / utenpå - en slags mur, krøllet mur. Inni meg er luften tung og pusten håpløs. Øyet ser et sandkorn og så smelter leire og mørtel på tunga. Støvet risser halsen med kvelertak. På grunn av det legger ansiktet seg i folder på kraniets kalkfasade. Kleber seg til beinet. Kroppsstrukturen slipper faste former. Mitt humør legger seg på leppenses skrik, og jeg skriker - helt ut i hagen.
“Elsk meg ut til kjærlighetens avgrunn - elske meg så langt ut mot fjellkanten at jeg savner redsel “.
Tanker, drømmer og vilje eksploderer i hjernen som fyrverkeri. Hva annet er vel dette enn mentalt overtrøtthet?
Åpner ansiktet i gata, som en liten skulptur - med følelsene utenpå tøyet, en tynn film. Men det er meg. Bare meg - meg alene. Jeg.
M
